Vega Hjemmekinos filmblogg

Hvordan kan vi forsvare skogen hvis vi ikke begjærer den, spør den handlekraftige brannmannen Afonso, den retningsløse unge prinsen Alfredo, i en sentral scene i portugisiske João Pedro Rodrigues sjangerbøyende, skeivromantiske musikalfantasi Will-ó-the-wisp (2022). Tronarvingen Alfredo har til sine verdensfjerne foreldres store ergrelse droppet kunsthistoriestudiene for å bli frivillig i det lokale brannvesenet. Preget av en formativ naturopplevelse i tenårene vil han redde Portugals skoger som herjes av en rekke voldsomme branner. Med 1700-talls maleren José Conrado Rozas rasistisk ladede Wedding Masquerade hengende bak seg om en imposant påminnelse om landets kolonialistiske fortid, resiterer Alfredo Greta Thunbergs berømte «How dare you»-tale på FNs klimatoppmøte i 2019 ved middagsbordet.  Dermed er saken avgjort. Ved hjelp av rojale privilegier og innflytelse får han innpass i brannvesenet. Her blir han imidlertid møtt med motvillige fnys og overbærende latter fra sine nye kolleger, men Alfredo gir ikke opp. Han finner snart en alliert i den litt eldre rekrutten Afonso, som ikke bare deler navn med Portugals første konge, men er alt det Alfredo ikke er; arbeiderklasse, mørk i huden, selvsikker og handlekraftig. Afonso vekker raskt Alfredos begjær, men utfordrer også hans naive idealisme. Ofte på samme tid. Det er her – etter en karakteristisk ublyg sexscene i de nedbrente rojale skogene – at Afonso leverer det tetteste Will-o-the-wisp kommer på et tematisk budskap. Bevæpnet med et diasshow av kjønnsorganer i nærbilde får Alfredo i oppgave å beskrive likheten mellom menneskekropp og naturlandskap. Tonen er umiskjennelig camp, men budskapet er like innfølt som det er uærbødig levert. Skal vi redde naturen må vi begjære den slik vi begjærer et annet menneske.

Utfordrer det naturlige

Med sin uhøytidelige sammenveving av seksuelt begjær og miljøkamp retter Will-o’-the wisp– skeivhetens underliggjørende blikk på normative koblinger mellom seksualitet og natur. Det handler om en utvidelse av seksualitetens natur på film, men også om en utfordring av rådende forestillinger om hvilke seksualiteter vi regner som naturlige. En slik skeiv økologisk impuls som utfordrer hva vi forstår som «natur» og «naturlig» på seksualitetens domene er et sentralt trekk ved en rekke nyere skeive filmer. Siden mainstreamgjennombruddet med Ang Lees Brokeback Mountain i 2005 har naturen blitt tematisert i skeive filmfortellinger som et fordomsfritt frirom og en lindrende motstandskraft mot marginalisering og undertrykkelse av ikke-normativ seksualitet. Særlig i skildringer av homofil kjærlighet som Moonlight (Barry Jenkins, 2016), Call Me By Your Name (Luca Guadagnino, 2017 og God’s Own Country (Francis Lee, 2017), men også – om enn noe mer ambivalent – i filmer med mørkere klangbunn som Fremmed ved sjøen (Alain Guiraudies, 2013) og Rodrigues forrige film, den homeriske og hypnotiske festivalhitten Ornitologen (2016). I disse filmene tilbyr naturen sine plagede hovedkarakterer et både abstrakt følelsesmessig og helt bokstavelig mulighetsrom der det skeive begjæret kan utfolde seg på egne premisser. Et nytelsesfullt tilfluktsted der relasjonen mellom mennesker og natur kan forhandles på ny.  

En estetikk uten begrensinger

Will-o’-the-wisp hadde verdenspremiere i det prestisjefylte side-programmet Directors Fortnight på filmfestivalen i Cannes i 2022. Laget på et minimalt budsjett, produsert under koronapandemiens begrensninger og med en spilletid på knappe 67 minutter framstår den på alle måter som en liten film. Like fullt er det en film som både estetisk og tematisk er lite opptatt av begrensningens kunst. Karakterene henvender seg ofte til kamera, bryter plutselig ut i sang eller dans, og i flommen av homoerotiske scener gis det rikelig med skjermtid til erigerte peniser som framstår nærmest overdrevent protetiske. Formmessig opererer filmen primært i fantastikkens modus. Med en rammefortelling satt til året 2069 forteller den en alternativ versjon av portugisisk historie. I stedet for å bli styrtet under 1910-revolusjonen, slik det skjedde i virkeligheten, er det flere hundre år gamle monarkiet fortsatt intakt i filmens Portugal. Også kausalitet og kronologi tas det lett på. Fra åpningsscenen i 2069, der vi møter den eldre Alfredo på sitt dødsleie, hopper filmen tilbake til hans ungdom i 2011, dernest raskt videre til 2020 der kjærlighetshistorien mellom Alfredo og Afonso utvikler seg. Før vi til slutt er tilbake i fremtiden i 2069.

De samme frimodige krumspringene karakteriserer også filmens følelsesregister som veksler lettsindig og uforutsigbart mellom det fleipete, det erotiske og det oppriktige. I åpningsscenen punkteres alvoret i den eldre Alfredos dødsscene for eksempel av hans gjentagende promping. Når filmen etterpå hopper tilbake til 2011 der den unge Alfredo vandrer i de rojale skogene med sin far, zoomer kameraet målbevisst inn når Alfredo blygt snur seg vekk for å skjule en påtrengende ereksjon under farens høystemte lovprisning av trærne «som stiger til himmelen, bølgende av saft, skjelvende av harpiksvarmen i de brede stammene, slik at livet renner gjennom dem fra bunn til topp”. Og det hele blir ikke mindre løssluppent når Alfredos erotiske oppvåkning plutselig avbrytes av et barnekor som dukker opp bak trærne for å synge filmens musikalske ledemotiv, Uma Arvore, Um Amigo (Et tre, en venn).

Alvor som flimrer

Slike fleipete skift i tone og stemning har en lang tradisjon i skeiv filmhistorie og kan ses som uttrykk for den motstand mot kategorisering, normer og konvensjoner som skeivhetsbegrepet rommer.  Samtidig er det ikke kun estetisk at Rodrigues film tar form av det løsslupne. Også tematisk insisterer Will-o’-the-wisp på freidig vis å unnvike enkle kategoriseringer, noe som signaleres helt ut i filmens tittel. Begrepet Will-o’-the-wisp refererer i biologien til et flammelignende lys forårsaket av gasser fra råtnende planter i myrområder. Fenomenet har den latinske betegnelsen ignis fatuus, som direkte oversatt betyr «tåpelig ild». I eventyr fra 1700-tallet ble fenomenet menneskeliggjort som «Will med visken», et flimrende, spøkelsesaktig lys som ledet reisende på villspor inn i myra når de prøvde å følge etter det. Etter hvert har det fått metaforisk betydning som betegnelse for håp eller mål som er villedende eller uoppnåelige. På samme måte gestikulerer filmen flere ganger mot et dypereliggende alvor, men hopper som regel raskt videre før det får lov å sette seg i tilskueren. I filmens åpningsscene brukes lyden fra en høyttaler og en skygge på en husvegg for eksempel til å signalere tilstedeværelsen av et patruljerende luftskip, og underveis dukker det opp illevarslende mellomtekster med overskrifter som «Slash and burn» («skjær og brenn») og «Charred» («forkullet»). Det hele antyder en verden i brann, men Will-o’-the-wisp nekter rampete å være en krisefilm.  

I stedet vies hovedparten av den kompakte fortellingen til å skildre kjærlighetsrelasjonen som oppstår mellom Alfredo og Afonso på brannstasjonen. I sin ublyge fetisjering av det hypermaskuline miljøet som Alfredo innlemmes i har Rodrigues film et visst slektskap med Julia Ducournaus Cannes-vinner Titane fra 2021. Også i denne filmen stilles den homoerotiske subteksten i brannstasjonens intime mannefelleskap til fritt skue. Men der Ducournaus ultra-voldelige filmfabel er drevet av et frapperende spekulativt og kroppslig uavrystelig ubehag, er det først og fremst leken og vellysten som pulserer i Will-o’-the-wisp. Når en tidlig scene etablerer miljøet på brannstasjonen med en heftig treningsøkt, dveler kameraet ubluferdig ved de veltrente kroppene, kledd i trange t-skjorter og korte shorts, som marsjerer i takt, løfter tunge bildekk over hodet og bærer hverandre ømt i armene. Senere, i en skeiv vri på giftig guttastemning i omkledningsrommet, beslutter brannmennene å teste Alfredos kunsthistoriske kunnskap ved å gjenskape kjente malerier gjennom en rekke dristige nakenpositurer hentet fra deres årlige veggkalender. Og når Alfredo og Afonso skal uttrykke sine følelser for hverandre for første gang skjer det gjennom et atletisk dansenummer som involverer hele brannmannstroppen.  

Et tre, en elsker

Slik er Rodrigues film et overflødighetshorn av selvrefleksivt skrullete innfall der alvoret glimtvis flimrer forbi. Når Alfonso og Alfredo endelig gir seg hen til hverandres kropper i en eksentrisk, eksplisitt sex-scene som inkluderer både penisproteser i plast og hyperkunstig sædsprut gjør filmen et poeng av å la det skje i skogen mellom nedbrente trestammer. Da Portugal i 2017 ble rammet av flere skogbranner som kostet 11 969 hektar skog og 66 mennesker livet utløste det tre dagers nasjonal landesorg. Til tross for at offisielle rapporter slo fast at årsaken til brannene var tørt tordenvær som følge av temperaturstigninger fastholdt landets beredskapsledelse at brannene var påsatte. Det er nettopp i sin uærbødige omgang med et slik nasjonalt trauma at alvoret, den tåpelige ilden, skinner klarest i Will-o’-the-wisp som et forgjengelig håp om at framtidens natur er skeiv.