Fra distributør Tour de Force
Da Sauls sønn så dagens lys i Cannes 2015 var det mange filmelskere som fikk hakeslepp. Filmskaperen László Nemes og hans kameramann Mátyás Erdély hadde skapt noe sensasjonelt nytt, en innovativ filmfortelling ingen hadde sett maken til. Filmkunsten var ikke avgått ved døden likevel, men hadde med ett blitt revitalisert!
Oppfølgerens handling foregår i 1913. Solnedgang i Budapest følger Iris som ankommer byen hvor hennes foreldre eide den berømte hattebutikken Leiter, som brant ned til grunnen 20 år tidligere. Hun mistet mor og far i brannen og ble som to-åring sendt til fosterforeldre i Trieste i det store Østerriksk-Ungarske riket styrt av det mektige Habs- burg-dynastiet med hovedsete i Wien. Iris er opplært i hattekunsten selv og oppsøker Leiter-butikken for å søke arbeid der. Da innehaveren forstår hvem hun er, blir hun be- stemt avvist og får av ham en returbillett tilbake der hun kom fra. Men en kusk som trenger seg på henne kan fortelle at hun har en bror i Budapest. Dette blir innledningen til en desperat og begivenhetsrik jakt etter den mystiske broren, sannheten om hvilken tragedie som rammet foreldrene og ikke minst hvilken obskur rolle den suspekte innehaveren av Leiter har i det Habsburgske kongehus i Wien.
Ungarske László Nemes’ Solnedgang i Budapest vitner om en unik filmatisk kunstner, men bringer like fullt assosiasjoner til flere av de italienske mesterregissørene fra forrige århundre. Luchino Viscontis Døden i Venedig beskriver forfallet, trusselen fra den snikende pesten, parallelt med dekadansen som råder. Bernardo Bertoluccis episke 1900 beskrev klasseskillet på en mesterlig måte, mens Sergio Leones Ondt blod i vesten fremsto som en kamp mellom det gode og det onde på slutten av det 19. århundre. Det som imidlertid gir assosiasjonene til de tre italienerne så mye større gjenklang, er de estetiske uttrykkene Nemes har til felles med dem. Budapest fremtrer i hans film som et postkort fra en svunnen æra gjennom noen vidunderlige kamerakomposisjoner som er rent ut absorberende, opprivende og tar pusten fra tilskuerne. Vi får et innblikk i tid og sted som er totalt autentisk uten å være skadet av tidens tann, slik Viscontis Lido di Venezia fremmanes uendelig vakkert og dypt elegisk i sinnsstemning.
Sanseligheten i Solnedgang i Budapest er dens styrke – et sted mellom minne og drøm – mens forståelsen av hva som foregår er begrenset, slik drømmer og mareritt jo ofte er. Et bevisst valg fra filmskaperens side er å la publikum ta del i en slags labyrint av hendelser, hallusinatoriske opplevelser, en mørk og brutal tid som fremstår som giftig og kvelende. Budapest ved sivilisasjonens suicidale endelikt.
Europa er et begrep forbundet med mange assosiasjoner – vi tenker på Grandeur – storhet, når det gjelder majesteter og herskere, mens samtidig også deres iboende historikk og bakgrunn av voldelig opphav, av krig og landnåm, beseiring og undertrykkelse. Keisere, konger og adel- skap var avhengig av makt og å holde plebeierne og sine undersåtter i sjakk ved fysisk, åndelig og sjelelig terror. Som det heter – makt korrumperer. Og ubegrenset makt korrumperer ubegrenset. Så også for det Habsburgske kongehus, som styrte det mektige Østerriksk-Ungarske imperiet. Da skuddene i Sarajevo førte til at erkehertug Franz Ferdinand ble myrdet i 1914, førte det til utbruddet av 1. verdenskrig. At krigen ville komme, hadde ligget latent i lengre tid. Det var slutten på en epoke av Grandeur og rikdom, styrt fra Wien, men hvor Budapest var et kulturelt hjerte for hele Europa.
Undergangen var like om hjørnet i 1913 da handlingen i Solnedgang i Budapest tar til og fortsatte med 2. verdenskrig og Sauls sønn. I 1913 var den gamle orden på hell. I hjertet av Europa på den tid utviklet det seg en stadig større usikkerhet blant befolkningen, hvor sosial misnøye var allesteds nærværende og den økonomiske liberalisme rådet grunnen, hvor de rike ble stadig rikere, mens alle andre ble gradvis mer undertrykket. Raseriet boblet under overflaten. Nasjonalisme og ekstremisme fikk større grobunn. Sårbarhet og skjørhet og oppsplitting rådet. I Europa av 1913 – som i dagens Europa.
«Sanseligheten i Solnedgang i Budapest er dens styrke – et sted mellom minne og drøm – mens forståelsen av hva som foregår er begrenset, slik drømmer og mareritt jo ofte er. Et bevisst valg fra filmskaperens side er å la publikum ta del i en slags labyrint av hendelser, hallusina- toriske opplevelser, en mørk og brutal tid som fremstår som giftig og kvelende. Budapest ved sivilisasjonens suicidale endelikt.«
Vega Hjemmekinos filmblogg 